En del av barndommen døde i dag

I dag ble jeg våknet av min bedre halvdel som sa han hadde en trist nyhet til meg. Jeg skjønte med en gang at det virkelig var noe trist, men hadde aldri forestilt meg at nyheten var at Michael var død. Det skulle ikke skje 25.juni – 2009. Kanskje 25.juni – 2029, men ikke 2009.

Kl.04.01 i natt fikk jeg denne meldingen fra min fetter. Han husker nok hvor fan jeg var når jeg var liten. Hvordan rommet mitt var dekket med Michael Jackson-plakater, hvordan CD hyllene var fylt og tv`en stod og surret med samme MJ videoen etter den andre.  

Dagen har jeg siden tilbragt foran CNN, og gitt et intervju til Fædrelandsvennen ang bilettene jeg kjøpte. Som jeg sa til Fædrelandsvennen så er jo ikke det viktigste om jeg får penger tilbake eller kommer meg på konsert. Selv om det er kjedelig å glede seg til det som kalles “once in a lifetime experience”. Det er litt som om man har bestilt ferie til Frankrike som man gleder seg til for så å få vite at flyselskapet har gått konkurs og det blir ingen reise og kanskje ikke pengene tilbake. For deretter å få beskjed om at du ALDRI kan reise til Frankrike noen gang igjen…

Faksimile fra fvn.no, 26.juni

Min og andres hverdag for de som hadde et nært forhold til ikonet blir neppe vesentlig endret og derfor går ting fort videre. Men flybilettene som ikke kan endres og dagene i London der jeg egentlig skulle vært på hans siste konsert blir preget av akkurat det. Å drukne tomrommet med shopping funker alltid, men når allerede en offentlig lønn er brukt på konsert biletter blir det noe vanskelig. Ingenting er verre for en shoppoholicker enn å ikke engang kunne forsøke og shoppe vekk sorgene:) Turen var ment å se et barndomsminne for siste gang. Nå blir det aldri istedenfor.

Hvordan en enkelperson kan bety så mye for så mange millioner mennesker er enestående i seg selv. Og kanskje fins det ingen som betyr så mye for så mange som akkurat Micheal. Jeg tror det snart er 12 år siden vi kunne et liknende tilfelle, når Prinsesse Diana døde. Men til og med ikke hennes liv påvirket så mange mennesker som akkurat Michael gjorde. Ved en eventuell død av paven i dag ville vært en bi-nyhet ved siden av Michael. Jeg tror rett og slett ingenting kan samenlignes med dette.

Hvordan det sørges er i dag unikt. 80% av bloggene jeg har lest i dag er om Michaels død. CNN rapporterer at blogger, twitter og Facebook har en unormal høy aktivitet i dag. Fellesskapet i sjokket og en historisk dag viser seg gjennom de sosiale mediene. Det er allerede kommet en egen side bare med twitter oppdateringer om Michael. I føge de som driver Twitter har antall oppdateringer doblet seg og de har ikke sett liknende aktivitet siden valget til Obama.

Dette kan også være noe av grunnen til at enkelte føler dekningen av saken er overdimensjonert. For det er ikke bare media som har fokuset. De konkurrerer med de store sosiale medie kanalene. Vår generasjons`s Elvis er død. Minst to gode uker med informasjon og dekning er det minste man bør forvente og kommer til å få.

Dilemmaet blir når det som skjer i Iran kun får ut informasjon om det som skjer via de sosiale mediene som Twitter og YouTube. Den siste dagen er det ingen tvil om hva som har tatt fokus som kan ta bort noe fokus fra det som skjer andre steder i verden. Det er det bare vi som kan gjøre noe med. Michael og hans fan bør ikke fratas muligheten for å utrykke tapet over at topp fem av de største artistene som noen gang har vært er borte i en relativt ung alder. Han har gjort mer for raseforskjeller mellom hvite og sorte enn hva vi vet rekkevidden av. Å være den føste fargede artisten på MTV gjorde at millioner av unge fargede fikk en ny mulighet å velge mellom.

Det kommer til å spekuleres i om stresset og presset av de kommende konsertene Michael skulle holde var det som gav han hjerteinfarktet. Da døde Michel for fansen han elsket. Akkurat slik verdens største artist kanskje ville det.